Hva skjedde?! Vi hadde fått så dreis på alle kommandoer, innkalling og trent skikkelig mye. Så plutselig er det som om Wilma ikke har lært noen ting. Hun hører ikke etter, bare ramper seg. Viser seg at hun gikk fra husets baby til husets ungdomsrebell.
Hun blir villere og begynner virkelig å tøffe seg i hagen. Nå er plutselig hagens hennes territorie og stakkars dem som beveger seg på utsiden. På utsiden av hekken er det en tursti, så det er en del som beveger seg på utsiden forråsiresånn 😛
Her skal det bjeffes og kjeftes og forsøker vi å få henne til å roe seg eller å komme er det bare å glemme. For hun skal herje til hun selv er ferdig. Før Wilma kom i hus satte vi opp et 75 cm høyt grønt gjerde inntil hekken, slik at hun ikke kunne komme seg ut. Dette hopper hun nå galant over, så vi måtte forsterke med et 90 cm høyt et. Dette var heller ikke noe stengsel for henne og hun stakk lett av. Så nå har vi forsterket med ytterligere et gjerde, denne gangen 120 cm og dét holder henne omsider inne.
I tillegg er hun blitt helt ball-gal. Får hun tak i en ball jager hun den vilt og det har endt opp med både den ene og andre ulykken.
Takk og lov for forsikring sier vi! Vi snakker fire klobrudd og en knukket tann, alt innen det første året og på grunn av vill hopping og løping etter ball. Nå har vi måttet revurdere hele hennes tilgang til baller, slik at hun kun får løpe etter dem på flat mark hvor det er minst mulig fare for ulykker.
Løpetid og lampeskjerm
Midt oppi sitt første klobrudd fikk hun også sin første løpetid. Ca 7 måneder gammel.
Det var ikke lett for henne når hun på samme tid fikk sitt første klobrudd og måtte halte rundt med bandasjert fot og beskyttelsesskjerm rundt hodet. Dette skulle forhindre henne i å sleike på den skadede kloen, men forhindret henne også i å instinktivt sleike bort blodet som dryppet fra tissen. Vi synes bare så ufattelig synd på henne.
Men heldigvis tiden leger alle sår og løpetid går over, så etterhvert ble hun frisk og rask igjen, til hun gikk på en ny klo-smell kun kort tid senere. Og sånn holdt hun det gående til hun var rundt 1 år.
Jeg husker godt når vi kom inn siste gangen på @Empet hvor Wilmas faste veterinær møtte oss i døren og bare «Nei, ikke si det! Ikke nå igjen – stakkars lille Wilma» Han mente hun var den eneste valpen han hadde behandlet som var såååå uheldig i sitt første år…
